Villgjessene
Over tid kan arters utbredelse og populasjoner endre seg, noen ganger langsomt, andre ganger raskt. Slike endringer er naturlige og skyldes storskala endringer i naturen, for eksempel endringer i klima og globale forskyvninger av klimasonene. Noen arter erfarer større utbredelse og større populasjoner, andre det motsatte. I vår tid har mennesket ettertrykkelig påvirket denne dynamikken, med store utfordringer både nasjonalt og globalt mht bevaring av økosystem og artene som lever der. Menneskets gjøren og laden, med alle aspekter, har skapt tapere, men også vinnere blant artene.
En gruppe fugler som har erfart markante endringer de siste 50 årene, er gåseartene, gjessene. Endringer har vært store for de fleste arter, med store bestandsøkninger som et kjennetegn for noen arter, men også det faktum at noen er rødlistet, og endog nasjonalt rødlistet som truede arter, Flere arter er knyttet til artiske strøk, feks på Svalbard (ringgås, hvitkinngås og kortnebbgås), mens andre arter også finnes på fastlandet, der grågås Anser anser er den vanligste, med hovedutbredelsen langs kysten, fra Svenskegrensen til Finnmark. Blant de grå gjessene er ellers dverggås og sædgås truede arter.
På Vestlandet var grågås nesten helt borte som hekkende art, dvs. i 10-årene etter WW II. På 1970-tallet kunne vi observere at arten økte litt i antall (Håland 1979)., seinere akselrerte dette. Etter 2000 har spredningen av hekkende grågjess økt og mange "gåsetomme" landskap har fått grågjessene tilbake. Grågås ble brått "en vanlig art", ikke overalt, men mange steder på kysten av Vestlandet, og ettrhvert også innover i fjordene. At en art som naturlig hører til vår natur er tilbake med livskraftige, lokale bestander, er en forvaltningsmessig suksess. Den samme historien kan vi finne over store deler av NV-Europa, ikke bare i Norge. Men med økende bestander følger også forvaltningsmessige utfordringer, og flere gåsearter har blitt konfliktarter i Norge, fordi de er glad i grønt og saftig gras. Da er veien til bondens slåttemarker ikke lang. Beiting å slåtte- og beitemarker har medført konflikt mellom grågås og bønder, ikke alle steder, mange nok til at myndighetene over tid satte et særlig fokus på denne tematikken. Ny kunnsskap måtte på bordet, og avbøtende tiltak måtte finne sin løsning.
Dette er bakteppet for at NNI de siste årene har hatt en rekke oppgaver med å få frem kunnskap lokalt på Vestlandet, for kommuner som har det daglige og praktiske ansvaret i viltforvaltningen. I 2025 er NNI i gang med prosjektarbeid i en ny kommune, Øygarden kommune i gamle Hordaland. Arbeidet i 2025 skal munne ut i en oppdatert status for grågås i Øygarden, og det skal utarbeides en forvaltningsplan, som kommunen skal ha som et verkøty de neste 5 årene. I Masfjorden kommune skal vi oppdatere en tidligere forvaltningsplan, samt få frem en ny status for den lokale grågåsbestanden. NNI er godt rustet til oppgavene, med god kunnskap om natur og fuglefauna i begge kommuner.
Høyfjellets dykkender
En av artsgruppene NNIs leder har arbeidet med lenge, er dykkender Mergini og Aythyini, med en rekke arter knyttet til høyfjellets vann, våtmark og innsjøer. Primært forskningsområde er høyfjellsplatået Hardangervidda i Sør-Norges fjellverden. Sentrale forskningstema er adferdsmessige og økologiske særtrkk med dykkendene, som omfatter svartand Melanitta nigra, sjøorre M. fusca, havelle Clangula hyemalis, bergand Aythua marila, toppand A. fuligula, kvinand Bucepala clangula, siland Mergus serrator og laksand M. merganser. I tillegg også gressender Anas og Mareca, i den grad de finnes i studieområdene på 1200 moh. Langs tids endringer i populasjonene er et av de viktigste tema i forskningsprosjektet.
Et viktig aspekt i forskningen er også overvåking av høyfjellsbestandene, spesielt viktig ettersom den ene arten etter den andre har havnet på den nasjonale rødlisten, både som sterkt truet (bergand), sårbar (sjøorre og svartand), og nær truet (havelle). Endringer og veriasjon i hekkebestandene er godt dokumentert i en sammenhengende periode på over 45 år, dvs. prosjektet ble starte opp i 1978. Seinest ble feltarbeid gjennomført i hekkeseongen 2024, med datafangst på alle nevnte arter. Arbeidet på Hardangervidda i 2024 ble blant annet støttet av Statsforvalteren i Viken/Buskerud, med nye spennende resultater etter sluttført feltsesong. Forskningsarbeidet forsetter i 2025, nå også som en del av et internasjonalt forskningsprosjekt, dvs. med samarbeid med forskere i flere land i NV-Europa.
Storspover i Vestland
Prosjektet, som ble startet opp i 2014, arbeider med bestandsøkologiske forhold hos storspove Numenius arquta på Vestlandet. Økt fokus på storspove var en utviding og fordyping av pågående arbeid med engvadere, dvs. vadefugler tilknyttet lavlandets kulturmarker og våtmark. For å få et representativt utvalg av de miljøer storspovene hekker i, ble studier lagt til mange delbestander etablert i Vestland fylke, dvs. både i kystlandskap med kystlyngheier som en viktig komponent og i ulike jordbrukslandskap, dvs. til landskap med ulik type drift. Viktige tema i dette prosjektet er dynamiske endringer i lokale hekkebestander, inkludert storspovens hekkesuksess lokalt og i hele regionen. Prosjektet har vært støttet med midler fra Miljødirektoratet/Statsforvalteren i Vestland de siste årene. Våren 2025 er storspovene på nytt i fokus i en rekke landskap i Vestland fylke.
